Arbeid gjør fri? Er vi livstidsfanger?

Det var alltid så ironisk, arbeid gjør fri, ved inngangen til konsentrasjons/dødsleirene. 

De kom dit for å dø, også stod det arbeid gjør fri?

Jeg skjønte ikke før mange år etter at jeg lærte om leirene at det ikke var alle som var dømt til å dø, de som hadde gjort feil, men ikke var feil, de kunne sone straffen, arbeide og bli fri. De som var feil kunne ikke det.

Men det står der likevel som noe av det mest ironiske, minst troverdige vi kan tenke oss. Et symbol på ufrihet og undertrykking. Arbeid gjør fri. Gjør det egentlig det?

Hva med nå?

Ideen om å jobbe hardt, også oppnå å ha noe for seg selv, hva enn det er, men ofte et eget hus. Som man eier. Som gir en slags frihet, fordi man allerede har sikra seg bostedet sitt. Kanskje har man da sikra hele familien også. Da trenger man bare nok penger til mat, strøm, andre ting. Det er ikke mulig lenger. Lånene for å få det til ble høyere og høyere. Nå kan man ikke i fullt alvor si, dette er mitt. Det er jo banken sitt. Med annuitetslån sitter folk der og betaler et tusenlapp i måneden i avdrag, og titusener i renter. Lånet har man hele sitt arbeidsliv. Hvor ble det av friheten?

Er man heldig blir man ikke altfor fattig når man ikke klarer å arbeide lenger.

Også later vi som om det var drømmen hele tiden. Å ikke sulte ihjel som pensjonist.

Det var det vi jobba for! Det var aldri noen frihet utenom det! 

Man er jammen kravstor om man hevder noe annet!

For velstand, det er mer ting. Ikke tid, ikke relasjoner, ting.

Jeg merker det selv og. Jeg kjøper litt mer til barna mine, som erstatning for at jeg ikke kan gi dem det jeg egentlig vil: tid. For tiden er så dyr. Å kjøpe noe småtterier, for noen hundre kroner, det er ingenting. Rentene til banken, det er der tida vår går. Det er det jeg er på jobb for når dattera mi gråter i barnehagen fordi hun er så sliten av alt støyet. Det er der tida til å lage hjemmelaget mat går. 

Avgift på mat, på bensin, det er ingenting i sammenligning. Ikke for meg i alle fall. 

Men problemet er jo ikke bare renta, det er boligprisene og at vi har et boligmarked i det hele tatt.

For bolig er en nødvendighet, og det har først og fremst bruksverdi for de aller fleste. Det er ikke et investeringsobjekt. Vi flytter ikke rundt fra sted til sted for a maksimere investeringen vår, som da blir oss selv, og vårt liv. Hva slags sjuk verden ville det vært?

Vi har et liv, vi har barn, naboer, venner, familie, vi bor et sted for å leve. 

Det her systemet er laga for så gærne folk. Men først og fremst for rike folk. De kan investere i all vår elendighet. Og når det kommer til stykket er ikke det deres feil, de gjør det systemet legger opp til. De følger reglene. Det er reglene som er feil, det er systemet som er feil. Og det er vårt ansvar å endre det, for ingen kommer til å gjøre det for oss!