Barn er ikke en unntakstilstand vi må overleve!

Bare hold ut, det går over! 

Jeg vil ikke holde ut og vente på at det går over.

Det her er selve livet.

Jeg vil ha tid til at ikke hver morgen blir et helvete. Jeg vil ha overskudd til å ikke kjefte på barna fordi de er barn og ikke gjør ting som voksne. 

Jeg vil ha overskudd til å følge opp hva de lærer, til å vise dem hva livet er, ikke bare hva systemet sier vi må gjøre.

Det er kanskje derfor noen kritiserer foreldre som lærer barna om skiteknikk når det er helt andre ting som er presserende i skolen eller oppdragelsen. 

Men vi er fuckings meg født i Norge.

Vi er født og oppvokst med at livet skal være bra. Så det er ikke bare bare å overbevise oss om at det eneste vi skal gjøre er å kjefte ungene ut om morgningen, skyndte oss hjem fra fra jobb for å hente, også når vi endelig har litt fri til å være med barna så må vi bruke tida på hva enn som skal gjøre livet til læreren enklere. Altså vi har et liv å leve, og det på veldig kort tid, føles det ut som. 

Vi vil ha det bra og, noen uker i året.

For jeg vil ikke lyve, jeg har det ikke bra med full jobb og barn. Og jeg vil ikke lyve til andre som spør meg, «blir det bedre snart» «går det over nå de blir 3, 5, begynner på skolen?».

Går det over? Det betyr som regel får jeg litt mer pusterom, overskudd, klarer jeg noe mer enn bare å overleve da?

Jeg vet ikke. Nei, sikkert ikke. Det er mye hele tiden, det er alltid noe liksom. Men barn er jo forskjellige. Hvem vet?

Å få barn er ikke en untakstilstand som varer i ett år, noe vi kan bite sammen tennene for, klype oss i armen for, lukke øynene og vente på at går over. Tvnge oss på jobb uten søvn, raske videre uten mat eller med bare drittmat, uten å komme inn i en rytme, fordi rytmen er arbeidslivet, men nå har vi barn. Vi trenger at rytmen er barna, mer enn 4-5 uker i året. Vi trenger å bli kjent med de ut over, skyndt deg, vi skal på jobb, ikke gjør sånn, vi har ikke tid. 

Jeg har knapt tid til å lese for de om kvelden, for vi må skyndte oss å sove. Knapt tid til kveldsmat. Knapt tid til å lage middag. Herregud. Er det noen som lurer på hvorfor unge blir stressa og engstelige?

Vi presenterer et liv for barna med stress, lite pusterom, alltid noe å lære, men aldri rom til oss selv. 

Vi er systemet. Vi lever for det. Som roboter, vi stanser ikke når vi er slitne, trøtte, sultne, på gråten. Hvem er det vi hører på? Politikerne? Arbeidsgiverne? 

Drit i de!

De driter i deg!