Systemet spiser seg selv, eldrebølgen og barna
Vi snakker om en eldrebølge, eldrekrise, uansett hva man kaller det. For mange eldre folk, folk i pensjonsalder, syke og gamle, uten at det er nok unge til å arbeide. Derfor må unge folk arbeide mer. Pensjonsalderen må heves. Alle må jobbe 100 prosent. Folk må ut av deltid, særlig kvinner, det er en likestillingsfelle. Resultat: foreldre prioriterer jobb først, ikke sine barn, ikke sine foreldre. Ergo trenger de eldre foreldrene mer hjelp av et presset helsevesen. Og barna? Hvor godt kommer de til å ta vare på sine foreldre, når de selv ikke var prioritert? Og hvor mye får de eldre foreldrene hjulpet sine barn i småbarnsfasen når de selv må stå lengre i jobb? Hvor mange barn får foreldrene egentlig, når de må jobbe 100% begge to hele tiden? Uten hjelp fra besteforeldre. De får ikke det andre, eller tredje barnet de ønska seg, det orker de ikke. Kanskje får de ikke barn i det hele tatt, det passer ikke inn. Det ble for sent. Etter utdanning, vikariater og samslivsbrudd. Man må virkelig ha tunga rett i munnen når man får barn for livet blir ikke en dans på roser hvis ting ikke er på stell da. Og vipps så fortsetter problemet - færre fødsler, mindre omsorg. Enda færre fødsler.
Er flere fødsler så nødvendig?
Ja, tenker jeg. Folk vil ha flere barn. Nå er samfunnet organisert sånn at folk ikke orker det. Det veldig mange syntes er det viktigste i livet blir det mindre og mindre plass til. Det er ikke et filleproblem, det er en kjerneproblem. Et problem med selve kjerna i det økonomiske systemet og hvordan samfunnet er organisert. Det er jo ikke bare på grunn av ideologi folk jobber fulltid, selv om det påvirker. Det er for å betale for helt grunnleggende ting. Først og fremst bolig, boligpriser og rentene er nå en stor del av utgiftene til en barnefamilie med lån. For hvert år som går stiger boligprisene, og med renta som er nå så er det skummelt. Om det i det hele tatt er mulig å arbeide mindre. Problemet er ikke bare om man har råd til lånet og renta i dag. Det er hvordan vi ser hele samfunnet utvikler seg. Store deler av Oslo er det umulig å bosette seg i, et hus koster mellom 10 og 15 millioner, unntatt de verste områdene hvor det koster enda mer. Noen folk samler opp millioner, pga arv mens andre faller langt etter og presses stadig lengre ut. Større deler av tida brukes på pendling, og kanskje må man ned i stilling bare for å rekke jobben. Uten at tida kommer barna til gode. Og dette er meningen. Det er ditt eget ansvar. Du må sette penger først. Er ikke det ansvarlighet da?
Hva skjer egentlig mentalt med alle oss, som merker det, at vi presses ut? Og vi skjønner jo at det ikke er bare er vår egen skyld. Kanksje kunne vi gjort enda mer for å tjene mer penger, men de fleste av oss er antakeligvis ikke av typen som bare drømmer om penger i livet. Kanskje satsa vi på at det holdt å være nogenlunde fornuftige. Gjore ok valg økonomisk, kjøpe bolig, være i jobb. Men det er jo ikke nok egentlig. Ikke til å trygge barna våre. Fordi systemet er ikke her for oss.
Burde ikke systemet være laget for oss, burde ikke vi organisere samfunnet til det beste for oss?
Et samfunn der vi kan ta godt vare på barna vare, der besteforeldre og familie, eller venner har tid til a være sammen. Og der familier har tid til a ta seg av de eldre de kjenner. Et samfunn laget for oss. Der målet ikke er å gjøre husene våre til investeringsobjekter, men der det bare er et sted vi bor.
Der vi kan velge å bosette oss nar familie og venner. For livskvalitet, ikke profitt. Der vi kan bo i samme nabolag som mamma, om vi vil. Der det er forutsigbarhet og trygghet, og plass til fellesskap.